Partileders 8. marskronikk

Mødre tar badetøy både på småbarna og seg selv, før de går i dusjen. Ungjenter kommer ferdig skifta med badetøyet under. Nesten alle dusjer med badetøyet på. Til tross for tydelige skilt om at kroppsvask skal foretas før man tar på seg badetøyet. Allerede der har de små lært seg to ting: Vi dusjer ikke nakne i fellesdusjer, og det er ikke så farlig å trosse et reglement. Hva er det mødre egentlig lærer sine barn? Vi hører også om det samme fra skolenes gymgarderober. Garderoben og fellesdusjen har blitt en problemsone. Jentene er redde for hva andre skal synes om kroppen deres. Så hva er så måleparameteret til disse «andre»? Hvor har de lært å kategorisere «bra» kropper og «mindre bra» kropper? Hva påvirkes de av? Når de blir eldre gjør omgivelsene og internett sitt. Men fra de er bitte små, så er det vel oss voksne? På arenaen hvor det kanskje mest av alle steder er naturlig å være nakne, har det nå blitt unaturlig. Et paradoks i en tidsalder, hvor aldri flere har bretta kroppene sine ut i offentligheten. Da jeg hadde barn i barnehagen, begynte jeg å legge merke til noe annet i garderoben. Jeg syntes jeg hadde hendene fulle, og vel så det med barn og jobb. Men det slo meg hvor enda mye mer travle flere andre jeg møtte i garderoben var. Flere var innom og nappa med seg ungene, beklaga at de ikke hadde tid til å prate, «jeg skal rett på forelesning, så må bare hjem og få i ungene middag før faren kommer hjem og overtar». Jeg begynte en stund å lure. Er jeg barnehagens eneste mor som ikke driver med videreutdannelse? Er jeg lite ambisiøs, og kanskje litt lat? Burde jeg også tatt en mastergrad? For dagens mødre tar mastergrader. Generasjon prestasjon har blitt voksen. Profesjonshelvete, har forfatter Frode Grytten kalt det. Vi lever i en tid hvor man kan bli hva man vil. Alle kan bli hva de vil, hvis man bare står på. Fantastisk! Men hva med de som ikke får til det de trodde de skulle få til? Som kjenner på skam og selvforakt fordi de ikke får det til? Når er man egentlig god nok? For vi kan jo også hele tiden forbedre oss. Skulle man tatt en mastergrad til? Pusse opp kjøkkenet? Skulle jeg fått meg en PT? Våre døtre vokser opp, og de får tilgang til nettet. Det er trutmunner og rumper i treningstights, det er dagens antrekk, produktreklame, plastikk og glamour. Velkommen til virkeligheten! Forstår bloggere hvilken påvirkningskraft de har på en fjortenåring, og hvilket ansvar de egentlig har? Parallelt begynner naturen å gjøre sitt med oss mødre. Er det på tide å tenke over om man muligens burde bleket tennene? Bare en liten anelse? Og vi googler, bare for moro skyld, hva som er forskjellen på botox og restylane. Og hva med å heise litt på slappe øyelokk? Det er vel innafor? Fortsatt stopper de fleste på researchstadiet, men stadig flere tar steget. Hva gjør det med deres døtre? Hva er det som får jenter til å spare konfirmasjonspengene til silikonpupper, eller pumpe opp leppene med restylane den dagen de fyller 18 år og er myndige? Hva i himmelens navn skjedde? Hvor var foreldrene? Man kan skylde på The Kardashians og Instagram, Paradise Hotel og Treningsfrue. Det er mange å legge skylda på, når man ser hvor mye skam og press det er blant oppvoksende jenter. Men det største ansvaret har vi selv. Internett har vært en åpenbaring. Men kanskje også noe av det verste som har ramma oss. Vi var første foreldregenerasjon på Facebook, og gjort våre erfaringer på godt og vondt. Og vi overleverer en kultur til våre barn, hvor de lærer seg allerede fra de er små, at det er i sosiale medier det skjer. Der får man sin anerkjennelse. Når våre døtre nå er på sosiale medier, så er det lett for oss voksne å være kritiske til deres aktivitet der, og etterpåkloke på egne vegne. Vi blir kanskje litt mer kritiske til hva vi deler, men fortsatt surfer vi også rundt i en glansbildeverden. Mødre poster rosévinsglass i solnedgang, og selfies fra treningssenteret. Mødre med kritthvite tenner stråler om kapp med venninnene på jentetur til New York. Velkommen til voksenlivet, kjære datter! Se her, så skal jeg vise deg hvordan det er! Sosiale medier gir både oss og våre barn en unik mulighet til å få med seg mye, men også frykten for å gå glipp av noe. Nettavhengighet er kanskje den største lasten i vår tid, sammen med vår søken etter anerkjennelse. Så hva med de som ikke får så mange likes? Hva med de som ikke oppnår den samme responsen som de andre? Skam og følelse av å ikke være bra nok preger alt for mange.TV-serien Skam viser hvordan livet egentlig er. Bak fasaden. Er det noe rart at den hylles?